 |
|
|
 |
|
Et dikt for hver måned
Dikt mot julehøytiden
Denne julekrybben er laget for Nidarosdomen
og er en av årets nye julekrybber i samlingen vår.
Se flere krybber i
adventskalenderen
.
Bær din lengsel inn i lyset,
bøy deg ganske stille ned,
mens ditt hjerte langsomt fatter:
Stallen er et hellig sted.
Alle har sin nådetime
nå i julenattens fred.
Pilegrim – som søker lyset:
Stallen er et hellig sted.
Oksen kjenner vel sin herre,
og et esel vet sin venn.
Lammet ønsker seg en hyrde
som kan finne det igjen.
Alle har sin nådetime
nå i julenattens fred.
Pilegrim – som søker lyset:
Stallen er et hellig sted.
Bøy deg, vandrer,
se Guds ansikt hos den lille,
skapt av jord.
Dette er din frelses time,
at du tilber Ham og tror.
Himmelen berører jorden.
Stallen er et hellig sted.
Bær din lengsel hen til Jesus,
fyll ditt hjerte med hans fred.
Eyvind Skeie
Trøstedikt i november
Vi nærmer oss advent og nytt kirkeår. Det er naturlig å stoppe opp litt, se seg tilbake - og se framover. Dette diktet kan gi en trøst i ettertankens og undringens stund. God nytt
kirkeår!
Det må
Det må vera ein stad det blir gøymt
det vi lever i lag,
kvar stund vi har lett og drøymt,
kvar nykveikt dag,
kvart smil og kvar varleg hand,
kvar time av trøyst,
ei røymd som har ævleg minne
og gøymer di røyst.
Det er for stort, det vi har,
til å siga ifrå oss.
Ein stad må det setja seg fár
og bia på oss,
ein stad eg ikkje kan nemna
og ikkje forstår,
bakom dei slokna stjerner
og folna år.
Sigmund Skar.
Pilegrimssalme i oktober
Vi lever i Spania for tiden - der vi gjør "vintertjeneste" for Sjømannkirken. Vi har hatt gleden av å ha Eyvind Skeie som nabo her i Minnekirken ved Solgården - og han har bidratt med mye interessant både i kirken her, på Solgården og i Albir. Det har handlet om salmediktere, salmer og pilegrimsvandring. Vi avrunder derfor denne måneden med en av hans vakre tekster:
Pilegrimer er vi, på en dunkel jord
vandrer vi mot lyset mens vi ber og tror.
Her er mange gåter. Pilegrimer vet
at de skal besvares i Guds evighet.
Pilegrim var Jesus, født i Betlehem.
Veien som han vandret mot Jerusalem,
var en vei mot korset og den siste kveld.
Pilegrimen Jesus gråt og tok farvel.
Pilegrimen Jesus gir oss dette bud:
"Døden er beseiret. Nå er jeg hos Gud."
Pilegrimer er vi, gåtefull vår vei.
Jesus Kristus ber oss følge etter seg.
Eyvind Skeie 2003 (fra 316 Salmer og sanger)
September
Krystallklare dager, ja nå er det høst.
Sola står lavt på himmelen i øst.
Bladene gulner på busker og trær.
Nå kan jeg plukke frukter og bær.
Røyksopp og risker og små kantareller.
Rognebær, nøtter og ville moreller.
Sola den gløder på himmelen i øst.
Krystallklare dager, nå er det høst.
Denne lille høstsangen kommer igjen og igjen i disse fine høstdagene nå i slutten av september. Jeg lærte den av førsteklassingene mine i Lillestrøm for over ti år siden. Og nå er det tid for fine utedager i skolen. Savner det....
Tung tids tale
Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka, så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.
Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!
Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!
Haldis Moren Vesaas
Fra Tung tids tale, 1945
- et av diktene som ble lest 21. august 2011 under Nasjonal Minneseremoni
etter angrepene på regjeringskvartalet og Utøya 22. juli.
Blåklokkevikua
23. juli er Alf Prøysens fødselsdag. Denne uka er det Prøysenfestival ved Prøysenstua på Rudshøgda i Ringsaker. Uka har fått navn etter en av Prøysens mange kjente viser, Blåklokkevikua:
Nå ligg steinrøysa solvarm med fingerstrå,
Blåklokkevikua -
je er heme nå,
Blåklokkevikua -
den var lykka for meg.
Den vi fekk som gave da vi var små.
Blåklokkevikua -
midt i æilt det grå,
Blåklokkevikua -
som jeg lengte mot deg.
Natta bære skumre,
dagen var blå,
og vegen var lett å gå.
Flyge berrføtt i dogg-gras og blåbærlyng.
Blåklokkevikua -
ja, den ler og syng.
Blåklokkevikua -
milla steinrøys og strå,
sitt je i a nå,
je er i a nå.
(Fra musikalen Trost i taklampa, 1963)
23. juli er sørgedag i Norge etter terrordagen i går - med utrolig mange drepte. En slik dag trenger vi også blomster - noe vakkert - midt i alt det grå - og triste, når vegen er tung å gå. Blåklokka er vakker - og sårbar - og minner om håp....
Juninatt
Når kvelden nærmer seg, kommer denne visa - omatt og omatt... Det er Grete Storbæk Eriksen og Guren Hagen som synger den på ei ny plate som heter nettopp JUNINATT. Ikke hør den, hvis du ikke vil ha den omatt og omatt.....
Og det er juninatta
høgt over skog og fjell.
Og det er grøne lunder
der mørket itte fell.
Og itte får je sova,
og itte vil je hell!
Og det er midnatt-stønna,
som har så luftig lin
og stryk i lyse enger
og dynker dem med vin.
Og alle blømer anger,
og alle auger skin.
Og itte kan je lover,
og itte vet je bud
for alt som gror og yrer,
syg saft og fanger skrud.
Je bare lever i det
og kjem på namnet Gud.
Og det er gammelkvenna
som mørkner ved en bekk
og mæl om folk som fór her
med påsa og med sekk.
Du søv i natt, du møller,
men dotter di er vekk.
Sarr siriser i graset,
syng talatrost i li,
je har mi eia vise:
Je er hos jinta mi.
- Sov godt og lenge, møller,
hos meg er dotter di.
Det flyg inn vers åt visa –
som blomsterstøv med vind.
Og du er i dem alle,
frå deg flyg versa inn
så fort som je kan synge,
så djupt som je har sinn.
Je er så glad og bange.
Je er så redd med ett
for veke frivil-venger
og duft og spindel-nett.
Det står e bjørk i skogen,
men lauvet skjelv så lett.
Og det er gammel-kvenna
som mørkner ved en bekk
og mæl om folk som fór her
med påså og med sekk.
Du søv i natt, du møller,
men dotter di er vekk.
Det står e bjørk i skogen,
og lyse krona svell
og sitrer om en lengsel
som lyt få vara tel.
Nei itte får je sova og itte vil je hell.
Einar Skjæraasen (1900-1966)
Vår
Våren går fort mot sommer i år, og hestehoven har allerede fått stor konkurranse, men mai-diktet blir allikevel Ingveig sitt vårdikt, hentet fra årets første Rendalsnytt:
Nå skulle'n vøre poet
med små og mjuke ord
Nå som vårvind stryk om øran
og lufta anger jord
Da skulle je ha dikte
om ei lita vårgrønn bjørk
som står på tæ'n og strekker seg
med blaan sine på tørk!
Ell' så skulle'n vøre målær
med sikker færjesans og strek
Da skulle je ha måle hestehov
så knallgul at'n er frekk
der'n står i veiskråningen
og får meg til å drømme meg vekk!
Kænskje skulle'n vøre musiker
med harpe og følsomt sinn
Så kunne'n spelle ut att
æille inntrykk som går inn
Nå som vårsol stryk om øran
og tiner vintersinn.
Før like stort er underet
hør eneste år som kjem
Når småfuglan hell konsert
og hjertet frydes i hop med døm
og vi vet at sjøl om mai'n er kald
kjem sæmmærn smått om senn.
Ingveig Andersen Haag, Rendalen
Påskemorgen-salme
Nå strømmer lyset inn i våre hjerter,
Med glans fra påskemorgens soloppgang
Et vindu åpnes mot en annen verden,
mens vi tar del i Kirkens jubelsang.
En soloppgang med lys for alle slekter!
Fremdeles skinner lyset klart for oss.
Se, troens glede i oss skal forløses
og by vår tvil og indre uro tross.
Guds kraft har oppreist Kristus fra de døde.
Vårt hjerte hører den Oppstandnes røst.
Hans grav er tom! Han lever! Se, han lever!
Å, hvilket gledesbudskap! Hvilken trøst!
Guds kjærlighet er sterkere enn døden!
Og vi blir engang løst fra dødens favn.
Vi vender våre øyne mot de løfter
som håpet bygger på i Jesu navn.
Vår Herre Kristus sprengte tidens grenser.
Ja, fortid, nåtid, fremtid, alt er hans,
og fra vår fremtid kommer Kristus til oss.
Kom, la oss flette ham en lovsangs-krans!
Nå strømmer lyset inn i våre hjerter,
vi eier del i påskens gledesbud:
Et åpent vindu mot en annen verden,
hvor dødens makt beseiret er - av Gud.
Svein Ellingsen
Salme i mars
Mens denne første vårmåneden går mot slutten, er nyhetsbildet fortsatt preget av dystre og dramatiske verdensnyheter - fra Japan og Libya spesielt. Derfor blir månedens dikt for meg en av salmene som Svein Ellingsen gjorde ny for oss under besøket sitt på Solgården i Spania to uker nå i mars.
Se mer fra Ellingsens salmekvelder i Spania, HER
Noen må våke i verdens natt,
noen må tro i mørket,
noen må være de svakes bror,
Gud, la din vilje skje på jord!
Hjelp oss å følge ditt bud!
Noen må bære en annens nød,
noen må vise mildhet,
noen må kjempe for andres rett,
Gud, la ditt rikes teggn bli sett!
Hjelp oss å følge ditt bud!
Herre, du våker i verdens natt,
Herre, du bor i mørket,
Herre, du viser oss Kristi dag!
Selv under livets tyngste slag
er vi hos deg, du vår Gud!
Blix-jubileum i februar
24.2.11 er det 175 år siden Elias Blix ble født i Gildeskål i Nordland. Derfor velger vi denne "nordnorske nasjonalsangen" denne måneden.
Samtidig starter VM i nordiske grener i Oslo!
Å eg veit meg eit land
Tekst: Elias Blix
Å eg veit meg eit land langt der oppe mot nord,
med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord.
Der eg gjerne er gjest, der mitt hjarta er fest
med dei finaste, finaste band.
: /: Å minnest, å eg minnest, å eg minnest så vel dette land! : /:
Der eit fjell stig mot sky med si kruna av snø,
og i lauvklednad ny det seg speglar i sjø.
Og det smiler mot strand med si bringe i brann
i den solklåre, solklåre kveld.
: /: Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest så vel dette fjell! :/:
Ja eg kjenner den stad der eg stima som gut,
der eg kaua og kvad, so det svara frå nut.
Der eg leika og log i den lauvkledde skog.
Mellom blomar, ja blomar og blad:
:/: Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest så vel denne stad! : /:
I min heim var eg sæl av di Gud var attved,
og eg kjende så vel kor det anda Guds fred.
Når til kyrkja me fór, når me heime heldt kor,
og med moder, ja moder eg bad:
:/: Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest så vel denne stad! :/:
Denne heim er meg kjær som den beste på jord.
Han mitt hjarta er nær denne fjetrande fjord,
og det målande fjell og den strålande kveld,
hugen leikar, ja leikar på deim:
: /: Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest så vel denne heim! : /:
Og eg lengtar så tidt dette landet å sjå,
og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå.
Med den vaknande vår vert min saknad so sår,
så mest gråta, mest gråta eg kan:
: /: Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest så vel dette land! : /:
En sang for nytt år og nye dager
VÅR BESTE DAG
Kom og lytt til lyset når det gryr av dag!
Solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag:
Denne dag kan bli vår beste dag.
Stien som vi gikk i går, er like ny,
hemmelig som ved vårt første morgengry.
Mangt skal vi møte
og mangt skal vi mestre!
Dagen i dag - den kan bli vår beste dag.
Kjære, lytt til mørket når vår dag er gått.
Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått.
Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre!
Dagen i morgen skal bli vår beste dag!
Erik Bye
Adventsang
Tenn lys !
Et lys skal brenne for denne lille jord.
Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.
Tenn lys !
To lys skal skinne for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.
Tenn lys!
Tre lys skal flamme for alle som må sloss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.
Tenn lys !
Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.
Eyvind Skeie
November
|
Kalde vinter'n sette inn
med så kvass og kvit en vind
tidlig i november
denna kvelden vart du min
Rimet glitre', sny'n var ren
la seg øver hør en sten
tidlig i november
aldri så je deg så pen
Eventyret startet da
frosten frøs fast det du sa
tidlig i november
minnet, det kan ingen ta
Sia vart det slik før meg
lykka ligg langs islagt vei
tidlig i november
ingen, ingen er som deg
Gunhild Kværness
|
|
Guren Hagen synger denne sangen i CDen
Grålysningen: November
|
Et dikt om høsten
Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss
under en himmel som daglig blåner seg mere blå.
Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen,
men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå.
Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager,
når luften smaker av blomster og av kjølig jern,
og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker,
en drøm som bestandig er like udrømt og fjern.
Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter
bortenfor alle blåner av dét du aner og vet,
der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer
drukner i stumhet og mørke og susende evighet.
Langt der ute i mørket har vi en fred i vente.
Men i menneskehjertet banker den samme drift
som får døgnfluen til å spile ut sine vinger
og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.
Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet.
Men følger likevel budet fra livet selv
når vi erobrer et år, en dag eller bare en time
fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv.
Inger Hagerup
September
September-dager så klare som fugleøyne
myrer hvor tranebæra dugger matt om kvelden
når stjernene slår sine sølvspik i stillheten.
Alt er fred og fredløshet;
det ligger en marsjordre forseglet
under treets krøklete røtter
djupt i bergrevner og raumold.
Og løfter du blikket
fra stien gjennom blåbærlyng over høgda,
da renner øyenhulene dine fulle
av blå-blått ved himmelrendene:
En vill lengsel
stryker stille gjennom din indre ødemark
lik skyggen av langsomme vingeslag.
Hans Børli
(Fra Vinden ser aldri på veiviserne, 1976)
August
August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.
Dette hemmelig milde innover jorden,
denne lyende stillhet:
Tal Herre, tal!
Dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.
Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen.
Denne etterårsferd over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot Evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.
Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og kjærlighet.
Einar Skjæraasen
Pilegrimsdikt i juli
Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav,
så søker vi de gamle, glemte stier
som hvisker mellom steiner under kratt og lyng og lav,
og kanskje kan vi høre vi hva de sier:
Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå,
mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå,
og stien må vi alle gå alene.
Men ennå lever drømmen om et fjernt og hellig sted
langt bakom svarte berg og svidde sletter,
der hjertet kan få visdom og hver sjel finne fred
og lønn for våre hvileløse netter.
Nå dages det i dalen, det tindrer over tind.
Det går en pilegrimssti gjennom hvert menneskesinn,
og stien må vi alle gå alene.
Fra Erik Byes Pilegrimssang mot år 2000
Junikveld
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen
Hans Børli
Dikt i mai
HYMNE
Himlen blåner for vårt øye, jorden grønnes for vår fot.
Bekken risler for vår tørste, korn og blomst og tre slår rot.
Fugler spiller sine vinger, barnet pludrer med sin mor.
Lovet være Han som skapte drømmen og det første ord.
Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,
vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,
gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være Han som åpnet første le og siste grind.
Lyset stiger, lyset faller over alle dunkle fjell.
Morgensol og aftenstjerne viser dag og varsler kveld.
Hjertet har sin lengsels høyde, hånden har sin gjernings fred.
Lovet være Han som er og ånder over tid og sted.
Einar Skjæraasen 1965; M: Norsk folketone (Hodalen)
Aprildikt
Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.
Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!
av Bjørnstjerne Bjørnson
Dikt i mars
Du virvlende dråpe
i trass mot kong Vinter
blir kaskader av håp
mot en kommende vår
Du drypper deg frem
gjennom islabyrinter
mens kulde og is
så langsomt forgår.
Kjell-Otto Solberg
Februardikt
Den norske Vinter
av Johan Nordahl Brun
Min norske Vinter er saa vakker;
De hvide sneebedækte Bakker,
Og grønne Gran med puddret Haar,
Og trofast Iis paa dybe Vande,
Og Engledragt paa nøgne Strande;
Jeg bytter neppe mod en Vaar.
Nu Dalens muntre Sønner glide
Paa Skier ned fra Fjeldets Side
Saa rask som Piil i Luften fløi,
Nu let paa Skøiter de sig svinge,
Nu Kanefartens Bjelder klinge,
Og Øret dirrer af den Støi.
Fra Fjeldets Gruber Malmen kjøres,
Og Mastetræ til Stranden føres,
Og Kulden selv gir Farten Liv,
Og Snee paa Fjelde Veien baner
For norske Bondes Karavaner.
Flid er min Landsmands Tidsfordriv.
Men vi, som Tid med Spøg fordrive,
Og Vennelav med Sang oplive
I varme Sal ved breden Bord,
Vi drak, om vi ei kunde andet,
Skaal for den første Stand i Landet,
Som pløier Hav og dyrker Jord.
Held følge den, som Malmen bryder,
Hvor Jordens haarde Barm frembyder
Forborgen Skat til flittig Haand!
At trodse Død og Storm og Kulde,
At være fri men Kongen hulde,
Det er den norske Bondes Aand.
Han skaber ikke Porceliner,
Og ei bereder hede Viner,
Men for hans Sveed vi kjøbe dem;
Han bygger vore Huse tætte,
Og Vildt, som vi med Smag anrette,
Han bringer os fra Skoven frem.
Fred hvile over Kuldens Bolig!
Der sidder raske Nordmand rolig,
Beskjermet mod hver Uvens Vold;
Og den, som turde Freden bryde,
For sildig skal den Kamp fortryde;
Vi føre Frihed i vort Skjold.
Om Alting fryser her i Norge,
For Venskabs Varme tør jeg borge;
Thi der er Ild i Nordmands Bryst.
Kom, Broder! kom, men uden Kulde,
Hverandre indtil Døden hulde,
Syng Venskabs Skaal med mandig Røst!
Januardikt
ETT ER NØDVENDIG
Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Hans Børli
Nå har vi vaske golvet..
Nå har vi vaske golvet og vi har børi ved,
og vi har sett opp fuggelband og vi har pynte tre.
Nå sett vi øss og kvile og puste på ei stund,
imens je rugge vogga, så bror din får en blund.
Dra krakken bortåt glaset, så sett vi øss og ser
og prøve finne leia der julestjerna er,
den blankeste ta alle, hu er så klar og stor,
- du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.
Hu er så snill den stjerna, hu blonke, kan du sjå?
Og nå ska je fortælja og du ska høre på.
Den fyste gong hu skinte så laga hu ei bru
imilla seg og himmeln og ei krubbe og ei ku.
I krubba låg en liten gutt så fresk og rein og god,
og mor hass dreiv og stelte'n og far hass sto og lo,
og gjetergutta der omkring dom kute tel og frå
og bar med seg små lamonger som gutten skulle få.
Og tel og med tre vise menn - dom rei i flere dar
og ingen visste vegen og itte hen det bar,
men stjerna sto og blonke på himmelhvelven blå
så ingen ta dom gikk bort seg og alle tre fekk sjå.
Ja, det var fyste gongen som julestjerna brann,
men sea har a brønni i alle verdens land,
og såmmå å som hende er stjerna like stor -
du ser a over taket der a Jordmor-Matja bor.
Alf Prøysen
Adventsalme
Vi tenner lys for ham som gav oss solen,
Og lar oss leve på den gode jord.
Vi tenner lys for alle barn i verden.
Vi tenner lys for søsken, far og mor.
Vi tenner lys for vise menn på vandring,
Vi tenner lys for stjernen over dem.
Vi tenner lys for Josef og Maria,
Og for den lange vei mot Betlehem.
Vi tenner lys for englene og stallen,
For okse, esel, gjetergutt og lam.
Vi tenner lys for barnet som skal fødes.
Vi tenner lys for dem som tror på ham.
Vi tenner lys på alle mørke steder.
Vi tror at lyset skinner i Guds Ord.
Vi tenner lys for Frelseren i stallen,
For ham som bringer himmelen til jord.
Eyvind Skeie
Barnas Fredsbønn
Jeg folder min hender små i takk og bønn til deg:
La alle barn i verden få det like godt som jeg.
Vern alle med din sterke hand mot fattigdom og død.
Og hjelp små barn i alle land, så ingen lider nød.
La ingen krig og sult og sott få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt i frihet og i fred.
Torbjørn Egner
Erik Bye
BLÅ SALME
Jeg synger meg en blå, blå salme
når dagen svinger hatten til farvel
og ror med sakte åretak mot strender
dit alle dager ror når det blir kveld.
Da søker jeg min hvile ved treets trygge rot
mens sankthansormer gløder grønt i gresset ved min fot.
Da synger jeg min salme.
Jeg synger meg en blå, blå salme
og takker for all grøde som ble min.
For lyse døgn, for barneskritt i tunet
og dine gode kjærtegn mot mitt kinn.
Men òg for våkenetter som aldri unte ro
men gav min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forsto.
Nå synger jeg min salme.
Jeg synger meg en blå, blå salme
til deg, du Hånd som sanker og som sår
og senker deg med signing over jorden
med legedom for alle våre sår.
Som byr oss rette ryggen stå opp og gå i strid.
med løftet hode skal hver sjel gå inn i Herrens tid.
Så synger vi vår salme.
VÅRHERRES KLINKEKULE
Jeg drømte at vår Herre var en pode med reven brok og skrubbsår på hver legg
Jeg så ham klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg
Han klinket han var glad og det var sommer og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra han lommer for i vår Herres lommer er det plass.
Og klodene fikk danse, sveve, trille til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!
Å for en dag å fange sommerfugler! Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler og følte seg alene og fortapt.
Omsider kom han trett, som alle poder når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder. Da så han at han hadde mistet en
"Den lille blå! Den minste av dem alle! Han lette under gress og sten og hekk.
"Og den som var så blank i solefallet!" Men mørket kom, og kulen den var vekk.
Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hurtet i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt.
Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den,
får drømme at Han leter mer i morgen og håpe at Han finner oss igjen.
Erik Bye
|
|
|
|
|
|