Trøstedikt i november
Det må vera ein stad det blir gøymt det vi lever i lag,
kvar stund vi har lett og drøymt, kvar nykveikt dag,
kvart smil og kvar varleg hand, kvar time av trøyst,
ei røymd som har ævleg minne
og gøymer di røyst.
Det er for stort, det vi har, til å siga ifrå oss.
Ein stad må det setja seg fár og bia på oss,
ein stad eg ikkje kan nemna og ikkje forstår,
bakom dei slokna stjerner og folna år.
Sigmund Skar.
September
Krystallklare dager, ja nå er det høst
Sola står lavt på himmelen i øst.
Bladene gulner på busker og trær.
Nå kan jeg plukke frukter og bær.
Røyksopp og risker og små kantareller.
Rognebær, nøtter og ville moreller.
Sola den gløder på himmelen i øst.
Krystallklare dager, nå er det høst.
Juninatt
Og det er juninatta høgt over skog og fjell.
Og det er grøne lunder der mørket itte fell.
Og itte får je sova, og itte vil je hell.
Og det er midnatt-stønna, som har så luftig lin
og stryk i lyse enger og dynker dem med vin.
Og alle blømer anger, og alle auger skin.
Og itte kan je lover, og itte vet je bud
for alt som gror og yrer, syg saft og fanger skrud.
Je bare lever i det og kjem på namnet Gud.
...
Det står e bjørk i skogen, og lyse krona svell
og sitrer om en lengsel som lyt få vara tel.
Nei itte får je sova og itte vil je hell.
Einar Skjæraasen (1900-1966)
Vår
Nå skulle'n vøre poet
med små og mjuke ord
Nå som vårvind stryk om øran
og lufta anger jord
Da skulle je ha dikte
om ei lita vårgrønn bjørk
som står på tæ'n og strekker seg
med blaan sine på tørk!
Ell' så skulle'n vøre målær
med sikker færjesans og strek
Da skulle je ha måle hestehov
så knallgul at'n er frekk
der'n står i veiskråningen
og får meg til å drømme meg vekk!
Kænskje skulle'n vøre musiker
med harpe og følsomt sinn
Så kunne'n spelle ut att
æille inntrykk som går inn
Nå som vårsol stryk om øran
og tiner vintersinn.
Før like stort er underet
hør eneste år som kjem
Når småfuglan hell konsert
og hjertet frydes i hop med døm
og vi vet at sjøl om mai'n er kald
kjem sæmmærn smått om senn.
Ingveig Andersen Haag, Rendalen
Påskemorgen-salme
Nå strømmer lyset inn i våre hjerter,
Med glans fra påskemorgens soloppgang
Et vindu åpnes mot en annen verden,
mens vi tar del i Kirkens jubelsang.
En soloppgang med lys for alle slekter!
Fremdeles skinner lyset klart for oss.
Se, troens glede i oss skal forløses
og by vår tvil og indre uro tross.
Guds kraft har oppreist Kristus fra de døde.
Vårt hjerte hører den Oppstandnes røst.
Hans grav er tom! Han lever! Se, han lever!
Å, hvilket gledesbudskap! Hvilken trøst!
Guds kjærlighet er sterkere enn døden!
Og vi blir engang løst fra dødens favn.
Vi vender våre øyne mot de løfter
som håpet bygger på i Jesu navn.
Vår Herre Kristus sprengte tidens grenser.
Ja, fortid, nåtid, fremtid, alt er hans,
og fra vår fremtid kommer Kristus til oss.
Kom, la oss flette ham en lovsangs-krans!
Nå strømmer lyset inn i våre hjerter,
vi eier del i påskens gledesbud:
Et åpent vindu mot en annen verden,
hvor dødens makt beseiret er - av Gud.
Svein Ellingsen
Blix-jubileum i februar
24.2.11 er det 175 år siden Elias Blix ble født i Gildeskål i Nordland. Derfor velger vi denne "nordnorske nasjonalsangen" denne måneden.
Å eg veit meg eit land langt der oppe mot nord,
med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord.
Der eg gjerne er gjest, der mitt hjarta er fest
med dei finaste, finaste band.
: /: Å minnest, å eg minnest, å eg minnest så vel dette land! : /:
Der eit fjell stig mot sky med si kruna av snø,
og i lauvklednad ny det seg speglar i sjø.
Og det smiler mot strand med si bringe i brann
i den solklåre, solklåre kveld.
: /: Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest så vel dette fjell! :/:
I min heim var eg sæl av di Gud var attved,
og eg kjende så vel kor det anda Guds fred.
Når til kyrkja me fór, når me heime heldt kor,
og med moder, ja moder eg bad:
:/: Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest så vel denne stad! :/:
Denne heim er meg kjær som den beste på jord.
Han mitt hjarta er nær denne fjetrande fjord,
og det målande fjell og den strålande kveld,
hugen leikar, ja leikar på deim:
: /: Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest så vel denne heim! : /:
Og eg lengtar så tidt dette landet å sjå,
og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå.
Med den vaknande vår vert min saknad so sår,
så mest gråta, mest gråta eg kan:
: /: Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest så vel dette land! : /:
En sang for nytt år og nye dager
VÅR BESTE DAG
Kom og lytt til lyset når det gryr av dag!
Solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag:
Denne dag kan bli vår beste dag.
Stien som vi gikk i går, er like ny,
hemmelig som ved vårt første morgengry.
Mangt skal vi møte
og mangt skal vi mestre!
Dagen i dag - den kan bli vår beste dag.
Kjære, lytt til mørket når vår dag er gått.
Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
mer, kan hende, enn vi har forstått.
Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre!
Dagen i morgen skal bli vår beste dag! Erik Bye
Et dikt om høsten
Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss
under en himmel som daglig blåner seg mere blå.
Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen,
men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå.
Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager,
når luften smaker av blomster og av kjølig jern,
og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker,
en drøm som bestandig er like udrømt og fjern.
Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter
bortenfor alle blåner av dét du aner og vet,
der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer
drukner i stumhet og mørke og susende evighet.
Langt der ute i mørket har vi en fred i vente.
Men i menneskehjertet banker den samme drift
som får døgnfluen til å spile ut sine vinger
og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.
Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet.
Men følger likevel budet fra livet selv
når vi erobrer et år, en dag eller bare en time
fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv.
Inger Hagerup
September
September-dager så klare som fugleøyne
myrer hvor tranebæra dugger matt om kvelden
når stjernene slår sine sølvspik i stillheten.
Alt er fred og fredløshet;
det ligger en marsjordre forseglet
under treets krøklete røtter
djupt i bergrevner og raumold.
Og løfter du blikket
fra stien gjennom blåbærlyng over høgda,
da renner øyenhulene dine fulle
av blå-blått ved himmelrendene:
En vill lengsel stryker stille gjennom din indre ødemark
lik skyggen av langsomme vingeslag.
Hans Børli
August
August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.
Dette hemmelig milde innover jorden,
denne lyende stillhet: Tal Herre, tal!
Dette lyset som hviler på modningens høyde,
dveler og synker mot visningens dal.
Disse kvelder da trær er som skygger i skyggen.
Denne etterårsferd over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot Evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.
Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og kjærlighet.
Einar Skjæraasen
Pilegrimsdikt i juli
Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav,
så søker vi de gamle, glemte stier
som hvisker mellom steiner under kratt og lyng og lav,
og kanskje kan vi høre vi hva de sier:
Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå,
mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå,
og stien må vi alle gå alene.
Men ennå lever drømmen om et fjernt og hellig sted
langt bakom svarte berg og svidde sletter,
der hjertet kan få visdom og hver sjel finne fred
og lønn for våre hvileløse netter.
Nå dages det i dalen, det tindrer over tind.
Det går en pilegrimssti gjennom hvert menneskesinn,
og stien må vi alle gå alene.
Fra Erik Byes Pilegrimssang mot år 2000
Junikveld
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen
Hans Børli
Dikt i mai
HYMNE
Himlen blåner for vårt øye, jorden grønnes for vår fot.
Bekken risler for vår tørste, korn og blomst og tre slår rot.
Fugler spiller sine vinger, barnet pludrer med sin mor.
Lovet være Han som skapte drømmen og det første ord.
Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,
vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,
gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være Han som åpnet første le og siste grind.
Lyset stiger, lyset faller over alle dunkle fjell.
Morgensol og aftenstjerne viser dag og varsler kveld.
Hjertet har sin lengsels høyde, hånden har sin gjernings fred.
Lovet være Han som er og ånder over tid og sted.
Einar Skjæraasen 1965; M: Norsk folketone (Hodalen)
Aprildikt
Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.
Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!
av
Bjørnstjerne Bjørnson
Dikt i mars
Du virvlende dråpe
i trass mot kong Vinter
blir kaskader av håp
mot en kommende vår
Du drypper deg frem
gjennom islabyrinter
mens kulde og is
så langsomt forgår.
Kjell-Otto Solberg
Januardikt
Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Hans Børli